Vi har stått støtt og trofast ved fiskernes side siden 1927. Slik havsula følger båtene til fiskefeltene, har vi fulgt næringen gjennom tykt og tynt i snart hundre år. Slik havsula var et av vikingenes navigasjonsinstrumenter, er Havtrygd en trygg venn i ruskete farvann.
Slik det sylskarpe blikket til vår største sjøfugl overvåker havet, kjenner vi hverdagen til fiskerne og følger med på alt som foregår på alle dekk. For både havsula og Havtrygd er den minste sjarken like viktig som den hypermoderne linebåten.
HAVSULA - EIN BIOGRAFI
Hun er enebarn og ligger trygt i reiret blant mange andre havsulereir med enebarn i. Noen skarvfamilier holder også til i det samme fuglefjellet, med panoramautsikt til storhavet. Hun ser faren komme seilende inn fra horisonten, og skriker av forventning. Havsulehannen setter seg på kanten og gulper opp en makrell som han slukte hel for noen minutter siden, og fôrer den vesle suleungen. Hun vokser jevnt og trutt med fisken mor og far kommer med. Hun lærer seg å kjekle litt med naboungene, akkurat slik foreldrene deres gjør. Reirene ligger akkurat så tett at de ikke når hverandre med nebbet om det skulle oppstå en nabokrangel.
Den svarte fjærdrakten hennes blir gråere og til slutt hvit, bortsett fra vingespissene og de markerte strekene rundt øyne og nebb. Så kommer den store dagen da hun bakser seg over kanten av reiret, bygd av tang og tare. Hun er tre måneder gammel, og slår forventingsfull ut de små vingene. Men den trinne fuglekroppen er akkurat litt for tung til å holde seg svevende. Med et plask havner hun i sjøen nedenfor fuglefjellet. Sammen med andre jevnaldrende lar hus seg drive sørover mens svømmeføttene får dreisen på svømminga. Nå kommer ikke mor og far med mat lenger, sulten river i den vesle magen.
Det er en farlig tid, disse første dagene utenfor det trygge reiret. Hun har ingen kjertel med gift som hun kan spytte på eventuelle angripere, slik havhestungene har. Havørnen vet når ungdomssleppet i fuglefjellet skjer, og stuper ned mot de forsvarsløse ungene. Men havsula overlever. Etter noen dager er hun blitt så lett at vingene bærer. Hun flyr.
En tidlig morgen møter hun de andre havsulene på bølgene utenfor kolonien. Sammen er de sterke. De drar i grupper i hver sin retning, ut på fiskefeltene. De unge fuglene lærer hvor de gode fiskeplassene er av de eldre sulene. Koloniene fordeler territoriene seg imellom, med sine egne, muntlige havrettstraktater.
Havsula elsker å stupdykke fra stor høyde. Som Jonathan Livingstone Seagull perfeksjonerer hun stupet, presisjonen og farten, som kan komme opp i 100 km/t. Som regel tar hun fisken i vannskorpa, men hun har også blitt en dyktig svømmer, og kan forfølge og ta fisk under vann.
Men etter fire år er det slutt på det frie livet. Hun finner kjærligheten. De samler tang og tare og bygger reir sammen. Hun legger det ene egget og ruger på det mens kjæresten flyr fram og tilbake med mat til henne. Fjærene på hodet og nakken har blitt oransje, tegnet på at hun har blitt voksen og ansvarlig. Hannen danser litt for henne der på reirkanten og lover evig troskap. De kan enda regne med å leve sammen i 15 – 20 år. Den eldste havsula hun har hørt om ble over 37 år.